Minnesside - Morten Vatn

Text om Morten Vatn (MS Word) av Rigmor Vatn.


MORTEN VATN

Rigmor Vatn

 

I 1932 debuterte en ung sanger i Universitetets Aula i Oslo. Han hadde arbeidet målbevisst, for han var klar over hva som skulle til for å lykkes som kunstner. Fem år var gått siden Morten Vatn forlot farsgården for å begynne sin strevsomme vei mot kunstneryrket. Han var fullstendig på det rene med at det ikke var noe valg han hadde foretatt. Som han senere uttrykte det: "En musiker velger ikke sitt yrke, han blir tvunget til det. Det må være noe inne i ham som trenger seg frem. Og en kunstner må ha alt: fantasi, teft, intelligens, intuisjon. Alt må være i et menneske om det skal nå til topps. Han må også være utholdende - ha idrettsmannens program, med trening og atter trening. Når det gjelder, må alle muskler fungere perfekt."
Debutkonserten var meget vellykket - ja, den var førstesidestoff i Oslo-avisene dagen etter.

I

Morten Vatn (27.6.1908 -10.11.1970) ble født på gården Vatn i Inderøy, Nord-Trøndelag. Foreldrene var Peder Vatn (1875-1956) og Lovise f. Bartnes (1876-1951). Morten var nummer tre i en søskenflokk på fire, og både han, storebroren Per og den yngste søsteren Lussie viste tidlig musikalske anlegg. I familien var det musikalske tradisjoner, og Inderøy var og er et bygdesamfunn med et rikt kulturliv. På den tiden var det fem - seks kor i bygda, flere hornorkestre og orkesteret "Nøkken". Det var derfor naturlig at barna deltok i musikklivet fra ung alder. Blant annet var Morten med på å starte musikklaget "Varden" i 1924. Brødrene spilte i hornmusikken og sang i mannskor. I "Nøkken" spilte Morten dessuten fløyte. Han var en stor humorist og hadde mange fornøyelige historier å berette fra korpsstevner og koropptredener under mange slags forhold. Som 17-åring gikk han på Sund Folkehøgskole, og der ledet han sitt første kor, en dobbeltkvartett.
Faren ville helst at sønnen skulle bli prest, men to ugifte tanter kom ham til unnsetning. De var lærerinner og forstod at her var det spesielle evner som burde tas vare på og utvikles. Derfor skaffet de midler så Morten fikk reise til Trondheim, hvor han i årene 1927-28 studerte sang og klaverspill ved Trondhjems Musikskole. Så bar det videre til Oslo, hvor han ble tatt opp som elev ved Musikkonservatoriet. Der fikk han undervisning i så vel teoretiske fag hos flere pedagoger som i sang hos Arne van Erpecum Sem og i orgelspill hos Arild Sandvold. I fire år studerte han hos Erpecum Sem og debuterte i Universitetets Aula som bassbarytonsanger i 1932: "- et eiendommelig rikt utrustet sangtalent, fint og musikalsk, ekte og godt, spennende over en skala av stemninger fra oratoriet og kirkemusikken til den tragiske patos og humoren", skrev Trygve Torjussen. W. V. Kwetzinsky anførte: "Den unge kunstner er tydelig merket av nådegaven og er under en proteksjon som veier adskillig mere enn hvilken som helst rosende omtale i pressen - nemlig musenes gunst". Ulrik Mørk fant at det var "en ren sjeldenhet å høre en debutant fortelle så vakkert, troverdig og selvoplevet".

II

Allerede før debuten foretok Morten Vatn mange konsertturneer. Det begynte naturlig nok i Trøndelag. Sammen med vennen Hans Solum, som var fra Namdalen, holdt han konserter rundt om i fylket. De var da henholdsvis 22 og 18 år gamle, og de fikk gode presseomtaler. "Morten Vatn eig ein vakker og kraftig baryton som i dei fine parti kan få ein vedunderleg varm og klår klang", stod det bl.a. i avisen Nidaros etter en konsert 27. juli 1930 i Sakshaug kirke. Etter debuten fulgte en utstrakt konsertvirksomhet, ikke bare i Norge, men rundt om i Norden, også med fremføringer i norsk, svensk, dansk og finsk radio. Han hadde fått et navn, og var blitt en etterspurt solist. En del stipendier fikk han også, bl.a. Thorvald og Mally Lammers' stipend i 1934 og 1935, og grosserer Henrichsens legat i 1939. På Musikkonservatoriet hadde han truffet sin tilkommende, Turid Mathiesen (23.11.1909 -10.11.1952), som også studerte teorifag der, samtidig som hun studerte klaverspill hos Dagmar Walle-Hansen. De giftet seg i 1936 og reiste om høsten til Berlin hvor de, takket være stipendier, kunne oppholde seg et år og studere videre. I Berlin studerte Morten sang med professor G. Walter. Under Tysklands-oppholdet sang han blant annet basspartiet i Bachs Juleoratorium, og han deltok i flere radiokonserter. Slik omtales en av dem i en Berliner-avis:

Hjemme igjen fortsatte konsertvirksomheten. Turid hadde vært en av hans faste medspillere før Berlin-oppholdet, og ekteparet fortsatte samarbeidet. Morten Vatn ble etter hvert særlig skattet som oratoriesanger. På grunn av medfødte hofteskader hadde han hele livet fysiske vanskeligheter som gjorde at han, med noen få unntak, måtte avstå fra operavirksomhet. En musikkopplevelse som han selv regnet som en av sine aller største, var da han 15. april 1937 sang Kristus-partiet i Bachs Mattheuspasjon i Nationaltheatret under Arild Sandvolds ledelse. Pauline Hall (Dagbladet) hadde en omfattende beskrivelse av konserten, og skrev blant annet:

Ulrik Mørk (Nationen)skrev:

 

I Sjøfartstidende skrev anmelderen:

Gjennom årene innstuderte Morten Vatn et omfattende repertoar, og han var solist ved de fleste av fremførelsene i landet av de store, sentrale verkene - kirkemusikalske og musikkdramatiske. Som vi har sett av kritikkene ovenfor, festet man seg ikke minst ved det store følelsesregisteret han behersket, og ved inderligheten i uttrykket. Det er derfor ikke vanskelig å forstå at romansen kom til å stå hans hjerte nær, og at han ble mye brukt også i denne genren, ikke minst ved konserter i NRK. Hans repertoar bestod av så vel de store tyske liedkomposisjonene som nordiske romanser fra romantikken til hans egen samtid. De norske samtidskomponistene hadde han god personlig kontakt med, og han innhentet både råd og lovord fra mange av dem. I 1938 fikk han det ærefulle oppdrag å synge i dronning Mauds begravelse.

III

Under krigen var det "huskonsertene" som holdt det norske musikklivet i gang, og Turid og Morten Vatn hadde travle år. I særstilling står året 1943 med det store Grieg-jubileet. Denne begivenheten var fritatt fra parolen om ikke å opptre offentlig, og det kan virke som alt undertrykt musikkliv nå "fikk luft". I Bergen, Stavanger, Oslo og Trondheim ble det arrangert flere Grieg-konserter, men sannelig fulgte de mindre byene opp også. Som eksempel kan nevnes at Rjukan Musikkforening med Kristoffer Kleive i spissen, arrangerte hele tre konserter. Det samme maktet Orkdal Orkesterforening. Morten Vatn var med alle steder, "først i ilden - og oftest" skrev Adresseavisen 18.mai. Selve jubileumsdagen, den 15. juni, sang han i Bergen. Repertoaret på disse konsertene var først og fremst Den Bergtekne, Olav Trygvason, Landkjenning, Vinjesangene og solopartiene i mannskorverkene Jeg lagde mig så silde, Torø liti, Den store hvite flokk og Fire Salmer.
Morten Vatn hadde også et bredt virke som kordirigent. Han ledet opptil seks kor samtidig i disse årene. Først og fremst må nevnes Trønderkoret som han startet i 1939, og Nordstrand Musikkselskaps Kor som han var med på å stifte i 1941. I 1942 kom påbudet fra nazihold om at alle fylkeslag skulle inn i sambandet, og Trønderkoret ble oppløst, ettersom det stod tilsluttet Trønderlaget. Men allerede høsten samme år samlet dirigenten sine tropper igjen, og under dekknavnet "Våren" arbeidet det helt frem til frigjøringen. Konsertaktivitetene under krigen var imponerende også for korene, og kjente musikere var stadig medvirkende og borget for profesjonell kvalitet. Morten Vatn var dirigent for dem i bortimot 30 år. Etter krigen oppførte han store verker med korene, blant annet med Filharmonisk Selskaps Orkester i Universitetets Aula og i NRK. I mangel av noe Filharmonisk kor på den tiden, medvirket de to korene bl.a. ved abonnementskonsertene 2. og 3. mars 1951, da Verdis Requiem ble fremført under Øivin Fjeldstads ledelse. Dette var en stor begivenhet i musikklivet, og konserten ble da også kringkastet 4. mars. Solister var Gunvor Mjelva, Beate Asserson, Uno Ebrelius og Morten Vatn. Kritikerne Hans Jørgen Hurum, Pauline Hall og Reimar Riefling samstemte i lovprisningene av fremførelsen, og korene og deres dirigent fikk sin del av rosen: "En måtte beundre det forarbeid som er prestert av korene, ikke bare at de sang riktig og presist og så videre, men de hadde også et grep på selve stilen, og det tyder på at de kunne partiene sine godt nok til å stå mer fritt overfor oppgaven enn kor vanligvis gjør hos oss?"(Pauline Hall). Samarbeidet med Filharmonien og Øivin Fjeldstad fortsatte, og fremføringen av Stravinskijs Salmesymfoni i mars 1953 var intet mindre enn en skandinavisk uroppførelse. I mai ble Webers Der Freischütz fremført i NRK. Neste sesong stod David Monrad Johansens Voluspå på programmet, og Morten Vatn var også her solist, sammen med Kari Frisell og Eva Gustavson. På grunn av sitt forhold under okkupasjonen hadde Monrad Johansen vært frosset ut siden 1945, og det skortet ikke på advarsler og anonyme telefonoppringninger. I oktober 1957 ble Monrad Johansens Ignis Ardens fremført - uten problemer; solister denne gang var Randi Helseth og Almar Heggen. Mendelssohns oratorium Paulus ble fremført i januar 1960, nå med Arnulf Hegstad som dirigent. Også denne konserten ble sendt i NRK. I november samme år ble verket gjentatt i Oslo Domkirke, hvor Arild Sandvold ved orgelet overtok orkesterets rolle. Ved begge konserter sang Morten Vatn selv bass-solopartiet og i Domkirken ledet han fremføringen. Det bør også nevnes at korene, eller deler av dem, ble brukt som støttesangere ved forestillinger i Den Norske Opera.
De holdt også konserter utenbys, og spesielt må fremheves Trønderkorets store Trøndelags-turné i 1947. Morten Vatns aktivitet som sanger og kordirigent medførte også en betydelig kursvirksomhet for kordirigenter og sangere rundt om i landet. I tillegg til alt dette var han dirigent for Frimurernes Sangforening i Oslo, og ble etter hvert kantor i Frimurerlosjen - dvs. ansvarlig for musikken - et arbeid han hadde stor glede av.

IV

Morten Vatn var en familiens mann. Han sa ofte at han ikke hadde klart det kjøret han utsatte seg for, hadde det ikke vært for avkoblingen med familien. Turid og Morten fikk etter hvert tre barn, Rigmor, Morten Harald og Toril, og forsørgeransvaret lå tungt på faren. Jordnær var han hele livet. Utgangspunktet som bondesønn lå dypt forankret i ham og gav ikke rom for noe bohemliv, selv om han var glad i mennesker og selskapelig anlagt. Derfor måtte han, som trekkfuglene, stadig hjem til Trøndelag. Følgen var at barna opplevde herlige sommerferier på gården under oppveksten.
Å leve av å konsertere ble for hardt. Selv om både Turid og Morten underviste privat, måtte det flere faste inntekter til. Følgelig tok Morten Vatn stilling som sangpedagog i Oslo-skolen. Han var en avholdt lærer ved Holtet og Nordstrand gymnas (1939-55), ved Statens Lærerskoleklasse på Sagene et par år fra 1950, ved Oslo offentlige lærerskole (1952-70), og ikke minst ved Musikkonservatoriet, som ble hans hovedarbeidsplass fra 1949 og livet ut. Frem til 1968 førte han 25 sangpedagogiske kandidater frem til eksamen. Mange av elevene i denne såkalte Vatn-stallen arbeidet seg frem til debutkonsert i Aulaen og/eller til stillinger ved Den Norske Opera, og de gjør sin innsats i norsk musikkliv på forskjellig vis.
Det var derfor naturlig for ham å markere sitt 25-årsjubileum som sanger med en stor elevkonsert i Universitetets Aula i 1957. Han innledet konserten selv med å synge resitativ og arie fra Haydns Årstidene, men så var det elevenes tur. 20 sangere deltok som solister i et variert program som bestod av operaarier, duetter, romanser, sekstetten fra Donizettis Lucia di Lammermoor, og som avslutning: tredje del av Haydns oratorium Skapelsen. Her deltok 45 elever, og av dem var Hallgerd Benum, Einar Hægstad og Almar Heggen solister. Som man kan tenke seg, var dette koret noe utenom det vanlige, og kritikkene var fulle av lovord. Andre elever som markerte seg, var Norunn Illevold, Noralf Garborg, Gunvor Hellern, Engelhardt Jarlseth, Rudolf Lærkendal og Bjørg Widén. Av elever som gjorde karriere i musikklivet, kan dessuten nevnes Lilleba Lund, Eva Solheim, Yngvar Krogh, Eva Tørklep og Jan Sødal, Ståle Bjørnhaug - som etter hvert ble skuespiller - og Olav Ryan.
Morten Vatn var også ansatt som sangpedagog ved Institutt for musikk og teater ved Universitetet i Oslo i en årrekke inntil helsen sa stopp. Han overlot her til sin elev Jan Sødal å føre sin musikktradisjon videre.
I Oslo Musikklærerforening var Morten Vatn medlem fra 1930-årene. Elevene hans var stadig med på foreningens konserter. Selv satt han en tid i uttagningskomiteen for sang, og han deltok også selv som sanger ved flere anledninger. Sammen med Gunvor Mjelva sang han også på foreningens jubileumskonsert i 1955. Det kan her også nevnes at han var engasjert til å medvirke ved NMLLs sommerkurs på Jessheim. Morten Vatn lot seg innvelge i OMLFs styre i 1965, men tok ikke gjenvalg i 1967.


Fra Norge er Morten Vatn kommet til oss og sang i Deutschlandsänder. Det var et høyst gledelig bekjentskap. Den fløyelsmyke, intense barytonen, egal i alle leier, kom til sin rett på den mest kultiverte måte i romanser fra hans hjemland, Svendsen, Sinding. Backer-Lunde og Grieg. Stemmen spenner fra et mandig forte til et velpleid piano med de sarteste nyanser.

Kilder:

Cappelen Musikkleksikon
Nordstrand Musikk-selskap 25-årsberetning
Intervju i Trønderavisa 1961 (Per Egil Hegge)
Presseomtaler og anmeldelser
Private opptegnelser og erindringer